Helsepersonell kan trådløst få direkte innsyn på pasients pustefrekvens og hjertefrekvens.
Slingeland Sykehus i Doetinchem, Nederland, startet tidlig i februar et Sensing Clinic-prosjekt i samarbeid med Ascom hos avdelingene for nevrologi og vaskulær kirurgi. Prosjektet gikk ut på å teste trådløs måling av vitale data til pasienter. Da testen hadde en kort pause for å ordne tekniske utfordringer, inntraff Covid-19 Nederland og prosjektet ble stanset. Dataene som ble hentet ut skulle brukes til å beregne risikoen for forverring (Early Warning Score) eller komplikasjoner. Etter noen dager ble prosjektet startet opp igjen, da legene så prosjektet som en løsning til å kontinuerlig monitorere COVID-19 pasientene ved sykehuset.
På kort tid ble plattformen satt opp for COVID-19-avdelingen. Dette gjorde det mulig å trådløst monitorere isolerte COVID-19 pasienter. Helsepersonell kan få direkte innsyn, på smarttelefon eller via dashbord i pasientjournal, på pasients pustefrekvens og hjertefrekvens. Oksygenmetning måles flere ganger i timen.
Verdiene overvåkes også 24/7 fra et sentralt kontrollrom.Tildelte sykepleiere blir informert hvis pasienten viser tegn på forverring. Formålet med fjernmonitorering er å støtte helsepersonell. Om pasientens verdier forverres kan det signaliseres tidligere med kontinuerlig monitorering, og dermed kan intervensjon være mulig tidligere enn med en punktmåling.
Nå som toppen av pasientene med COVID-19 har flatet ut, er det fortsatt rom for å starte med sensorteknologi i vaskulær kirurgi og nevrologiske avdelinger. Vi er i diskusjon med helsepersonell i regionen om å finne ut under hvilke forhold vi ønsker å måle vitale data og om denne pleien nødvendigvis må finne sted innenfor sykehusets vegger. Vi kan konvertere dataene fra monitorering til informasjon som bidrar til riktig pleie på rett sted. Vi ble som sagt kastet inn i den dype enden. Du må samarbeide når det gjelder trygghet og sikkerhet. Våger vi å være innovative? Behovet for å endring gir sparket man trenger. Vi fikset dette sammen.
Malou Peppelman, innovasjonsprogramleder ved Santiz sykehusene, mener det er for tidlig å trekke faste konklusjoner fra funnene. Hvor mange forhindringer har blitt løst? Trekker man fra dager da pasientene sover? Forbedret det pleiekvaliteten? Innledende casevurderinger viser at det var raskere innsikt i forverring gjennom bruk av kontinuerlig monitorering og evaluering av dataene fra kontrollrommet.
Det var spennende for leverandøren å bokstavelig talt innføre et nytt system for ekstern pleie, da det opprinnelig ble utviklet for et annet formål. Mario de Lijster, porteføljeforvalter i Ascom ser tilbake på prosjektet: “I denne transformasjonen måtte vi konvertere brukere på kort tid, ordne sikker tilgang og instruere avdelinger om arbeidsmetoden. Kreativitet var også nødvendig, da man aktiverte pulsoksymeteret ved sengen hos COVID-19 pasienten. Man må være veldig nær fysisk, og det er ikke ønskelig. IT-avdelingen ved Slingeland har funnet en ekstern "trykk-på-en-knapp-løsning". Når systemet fungerer slik en ønsker er det svært tilfredsstillende."
Hvis en av sensorene på pasientens kropp oppdager at en eller flere verdier øker, sendes en melding til sykepleierens smarttelefon. Dataene er samtidig synlige på et instrumentbord i EPJ og via en skjerm på kontrollrommet som et sentralt overvåkingssted. Sensorene er levert fra forskjellige leverandører. Kommunikasjonsplattformen Digistat Suite fra Ascom brukes til sentral behandling, innsikt og analyse av dataene.
Den klassiske modellen for å gjennomføre måling av verdier er at sykepleier tar målinger ved sengen tre ganger daglig. Hjertefrekvens, respirasjon, oksygenmetning, blodtrykk og temperatur sjekkes og verdiene legges inn i EPJ. Denne klassiske 'Early Warning Score' punktmåling-metoden gir ikke sanntidsinnsikt i pasientens situasjon. Trådløse sensorer derimot måler vitale data kontinuerlig, slik at man vet hvordan en pasient har det minutt for minutt om dagen. Ved å gjøre dette kan avvik og komplikasjoner oppdages raskere, som resulterer at helsepersonell kan handle raskere ved en hendelse. Det er selvfølgelig viktig: hva er normen, hvilken verdi vil systemet pipe på? Malou Peppelman forteller:
“Du trenger først protokoller for medisinsk innhold før du kan organisere prosessen automatisk. Og det er en pågående prosess. For eksempel undersøker vi nå med pulmonologene om COVID-19-pasientene kan slippe SpO2-maksimum med tre eller fire prosent før signalet mottas. Det er en spesialtilpasning. Vi ønsker å støtte leger og sykepleiere med teknologi, slik at de kan fokusere på kjernevirksomheten. E-helse er et nyttig komponent i tillegg til det kliniske perspektivet.”
Achterhoek-regionen sliter med en dobbelt aldrende befolkning: flere og flere eldre mennesker kommer, og samtidig har menneksene høyere alder enn tidligere. Dette øker etterspørselen etter pleie. Et ekstra problem er at det er mangel på helsepersonell. Dette legger press på hele økosystemet for pleie og derfor også på medisinsk spesialistbehandling i regionen. Ønsket for fremtiden er at anvendelse av sensorteknologi reduserer arbeidsmengden for sykepleiere, og hjelper sykehuset til å takle den økende etterspørselen etter pleie mye bedre. Nedgang kan trolig oppdages tidlig, noe som betyr at man kan iverksette tiltak tidligere.
Tanken er at sensorteknologi også på et senere tidspunkt kan brukes på pasienter når de kommer hjem fra sykehuset. Dette gir en følelse av sikkerhet og sørger for at det raskt er mulig å gripe inn om verdier forverres. Flere pasienter kan da også ivaretas med samme antall helsepersonell, og i tillegg kan flere innlagte pasienter sannsynligvis dra hjem tidligere, da sensorene holder et øye med verdiene når pasienten har kommet hjem. Mario de Lijster sier:
”Vi er i dialog med andre helseinstitusjoner om å distribuere plattformen med mål om at pasienter får minst invasiv pleie. Dette kan være interessant for sykehjem med sårbare beboere. Sensorer som allerede er i bruk kan kobles til plattformen, det er ikke nødvendig å erstatte velfungerende wearables.”